Wenche Foss: Vi må stå på, kjære Kristine!

”Vi må stå på, kjære Kristine”, skrev Wenche Foss til meg da vi møttes på kafé for et intervju i Dagbladet i 2004. Wenche Foss var nettopp en som alltid stod på for de svake. Hun brukte sin kjendisstatus til å tale andres sak, enten det gjaldt homofili, Downs syndrom eller i dette tilfellet kreft. Da vi møttes, fant vi fort tonen siden vi begge var behandlet av samme lege på Radiumhospitalet. At det var kav umulig å forstå vår skånske professor etter at vi hadde våknet opp av narkosen, var vi begge enige om. For å understreke nettopp dette, parodierte Wenche en påseilet Skåning til stor latter fra Mia på seks år den gang. Sammen skulle vi fronte Røde Fjær aksjonen på TV2 våren 2004. Vi var tre generasjoner kreftoverlevere. Møtet med Wenche ble et minne for livet. Hun var så varm og engasjerte seg sterkt i hvor vanskelig jeg hadde det med skolen den gang. Foran kamera i TV2 tok hun like godt kommandoen, brøt den tilmålte taletiden og snakket om den uforstand vi begge hadde møtt i forbindelse med sykdommen.

Likte å provosere.

Wenche Foss la aldri skjul på at hun hadde vært operert for brystkreft. Derfor gikk hun med svært dype utringninger og skapte et lite gisp før sending i studio. Da en ung mannlig lydtekniker spurte henne hvor hun kunne ha senderen til den trådløse mikrofonen, grep hun ned i BHen, fisket opp den varme, geleaktige protesepuppen og klasket den i teknikerens hånd. Så la hun mikrofonen i brystholderen og sa flørtende til den unge mannen: ”Kunne De være så vennlig å gi meg brystet mitt tilbake”, i det hun blunket til meg.
Det er veldig trist at Wenche Foss er død. Den gang betød det mye å få snakke med henne. Hun ga sykdommen litt status. Det ble lettere å tåle uforstanden.
Wenche Foss overlevde kreften flere ganger. Jeg har snakket med Mias far som forteller at hun også er blitt helt frisk. Selv er jeg friskere enn noen gang.
Vil du lese mer om saken, kan du finne artikkelen til Dagbladet i mitt pressearkiv på hjemmesiden min.